Er det en form for sosial angst som gjør
at selv de sjeldne og veldig ekte og gode viktige
menneskemøter er noe jeg ikke lenger stoler på
å mestre uten å fylle dem opp med «yttre gjøremål».
Slike menneskemøter har det leie ved seg at de er
over lenge før jeg ønsker det.
Hvordan motparten i slike møter opplever det vet
jeg ikke men det er av de ting i denne verden jeg
er mest nyskjerrig på.
Kanskje det er bare jeg som har dype sår og derfor
er så destruktiv i forhold til slike sosiale relasjoner?
Jeg tror ikke det er slik, for jeg tror de fleste har dype sår i dette feltet.
Jeg er ikke redd for stillhet med andre, men jeg har
angst eller usikkerhet i forhold til å gjøre noe med
andre som ingen egentlig vil gjøre.
Angst for at smil kan være en del av et skuespill-
ett hvor den aktivt smilende også er tilskuer til sin egen rolle i spillet.
Noen syntes ærlighet om følelser er slitsomt og
at teatermenneskemøter derfor er å foretrekke.
Jeg kan forstå at ærlighet kan være slitsomt men
jeg syntes teatermenneskemøter er veldig triste og
at det etterpå blir et tomhetsdragsug nær sjelen.
Det er kanskje mulig å både være ærlig og å spille teater?
