Jeg blir kvalm av å kjenne på så
sykelig jeg er i
tvil
og
i mangel på mestring
En sannhet kan ikke finnes utenfor
mot men en forkrøplet tilværelse
hvor det onde slår rot
for noe er vel sant?
Hvor er det all nærheten er?
Er jeg helt alene uten den
eller er det og
en forvrengt tendens
at avstanden er stor selv i det nære
og at meninger er viktigere enn
ærlighet og ære?
