Rømme, drømme eller ro

Hele mitt voksne liv har jeg misforstått hjertets språk.

Selvom jeg alltid har visst at vennskap ikke

inneholder en millimeter av trivialitet

så har min usikkerhet og min skyldfølelse

forvrengt meg. Jeg har kjent på dette sterke, dype og

uendelige i menneskelige forhold- men tvilen har stått der i skyggen slik at

virkeligheten mistet styrken.

Jeg opplevde at hemmelig fantasering om noe seksuelt i forhold til

et menneske jeg kjente tiltrekning til ikke var (eller er bra for meg )
bra, og har fantasert og masturbert

til pornografi og opplevd dette som mindre skadelig, selvom jeg

visste det ikke var bra ( det er skadelig for meg ).

Dette har forvrengt mitt liv i tvil for styrke kommer kun

fra det sted en ikke trenger å skjule.

Jeg dømmer ikke ved å ikke rømme fra min egen opplevelse og

jeg vet ekstremt få ting men en ting vet jeg fordi jeg er ekstremist-

Jeg er og venner ER.

Hva trenger man og når blir det for mye eller for lite av noe?

Nærhet, næring, flukt, ro?

Tiltrekningen som jeg har kjent til

det vakre kvinnelige har jeg mistolket som

overveldende og noe jeg måtte holde på

avstand. Det er mangelen på nærhet tror jeg, som gjorde

at jeg ikke i sikkerhet og ro kunne nyte dette vakre.

Det har aldri vært problematisk å nyte det vakre ved alt annet

enn det kvinnelige.